Høyesterett fastsetter straffenivået for lønnstyveri

Høyesterett har for første gang tatt stilling til straffenivået ved lønnstyveri. Dommen gir viktig veiledning om hvilke forhold som får betydning ved straffutmålingen, og signaliserer at alvorlige og systematiske overtredelser kan straffes strengere enn sammenlignbare vinningsforbrytelser.

Den 23. juni 2026 avsa Høyesterett sin første dom knyttet til straffenivået for lønnstyveri etter straffeloven §§ 395 og 396.

Saken gjaldt en arbeidsgiver (innehaveren av en renholdsvirksomhet) som over en periode på seks måneder unnlot å utbetale lønn og feriepenger til 13 ansatte med et samlet beløp på 465 457 kroner. De fleste av de aktuelle arbeidstakerne var utenlandske statsborgere med begrensede norskkunnskaper og liten kjennskap til norsk arbeidsliv. Arbeidsgiveren hadde i lagmannsretten blitt dømt til ubetinget fengsel i fem måneder, og saken for Høyesterett omhandlet kun straffutmålingen.

Høyesterett fastsatte straffen til ni måneders ubetinget fengsel.

Avgjørelsen gir viktig veiledning om straffutmålingen ved lønnstyveri og tydeliggjør at alvorlige og systematiske overtredelser etter omstendighetene vil straffes strengere enn sammenlignbare vinningsforbrytelser.

Straffebestemmelsene om lønnstyveri

Straffeloven §§ 395 og 396, som regulerer lønnstyveri, trådte i kraft 1. januar 2022. Bestemmelsene rammer den som forsettlig og utilbørlig unnlater å utbetale lønn, feriepenger eller annen godtgjørelse som en arbeidstaker har krav på. Formålet med bestemmelsene var blant annet å styrke arbeidstakeres vern mot bevisst tilbakeholdelse av lønn og annet arbeidsvederlag, samt bekjempelse av arbeidslivskriminalitet.

Lønnstyveri har et særpreg som begrunner et høyere straffenivå

Høyesterett understreket at lønnstyveri har et særpreg som skiller denne typen lovbrudd fra andre vinningsforbrytelser. Lønn utgjør arbeidstakerens grunnlag for det alminnelige livsoppholdet, og manglende utbetaling kan derfor få umiddelbare konsekvenser for den enkeltes mulighet til å dekke grunnleggende behov. Dette vil kunne gjøre et lønnstyveri mer alvorlig enn andre økonomiske lovbrudd, som for eksempel underslag, hvor skadevirkningene først og fremst består i et formuestap. Høyesterett fremhevet i den forbindelse at lønnstyveri ofte vil kunne ramme arbeidstakere i en særlig sårbar situasjon. På denne bakgrunn uttalte Høyesterett at lønnstyveri etter omstendighetene bør straffes noe strengere enn andre vinningsforbrytelser.

Hvilke forhold ble tillagt særlig vekt?

Ved den konkrete straffutmålingen la Høyesterett særlig vekt på at handlingene hadde et systematisk preg. Arbeidsgiveren benyttet samme fremgangsmåte overfor samtlige ansatte og fortsatte å ansette nye arbeidstakere etter hvert som tidligere ansatte sluttet uten å ha mottatt lønn.

Et sentralt moment ved straffutmålingen var motivet bak lovbruddene. Høyesterett la til grunn at den tilbakeholdte lønnen ikke ble benyttet for å holde virksomheten i drift, men til å finansiere arbeidsgiverens private økonomi.

Retten beskrev saken som et «kjernetilfelle» av det straffebestemmelsene er ment å verne. Det systematiske preget og den bevisste tilbakeholdelsen av lønn til fordel for privat økonomi gjorde saken særlig alvorlig. Høyesterett fremhevet samtidig at sterke allmennpreventive hensyn talte for et strengt straffenivå ved denne typen lovbrudd.

Dommens betydning Dommen gir viktig veiledning for straffenivået ved lønnstyveri, samt hvilke ulike momenter som vektlegges i utmålingen.

Dommen tydeliggjør at straffutmålingen ved lønnstyveri ikke alene beror på størrelsen på det tilbakeholdte lønnsbeløpet. Overtredelsens systematiske karakter, antallet fornærmede, arbeidstakernes sårbarhet og motivet bak handlingene vil kunne være vel så sentrale momenter ved vurderingen av straffen. Avgjørelsen viser samtidig at det har betydning hvordan den tilbakeholdte lønnen er brukt.

Selv om den konkrete saken er spesiell, og de fleste virksomheter ikke opererer slik denne arbeidsgiveren gjorde, gir dommen et tydelig signal om at lønnstyveri kan medføre strenge straffer. Arbeidsgivere må være særlig oppmerksomme på at de har velfungerende rutiner for lønnsutbetaling.