Høyesterett klargjør rekkevidden av tilretteleggers ansvar ved obligasjonslån

Høyesterett avsa 8. desember 2025 dom i HR-2025-2442-A, som gir viktige avklaringer om tilretteleggeres informasjons- og undersøkelsesplikt ved obligasjonsutstedelser. Dommen har betydelig praktisk interesse for aktører i kapitalmarkedet, herunder tilretteleggere, banker, långivere og investorer.

Saken gjaldt krav om erstatning mot tilrettelegger av et obligasjonslån etter at investorer hadde lidt fullt tap som følge av omfattende bedrageri fra utsteders side. Obligasjonslånet var ikke undergitt prospektplikt. Spørsmålet for Høyesterett var om tilrettelegger hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved å videreformidle informasjon som senere viste seg å være basert på forfalskede dokumenter, herunder bankutskrifter og verdivurderinger. Nærmere bestemt var spørsmålet om tilrettelegger – etter verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk og informasjonsansvar – hadde plikt til å kontrollere ektheten av denne dokumentasjonen, selv om det ikke forelå konkrete forhold som skapte mistanke om bedrageri.

Høyesterett ga tilrettelegger fullt medhold, og slo fast at tilretteleggeres plikt etter verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk ikke innebærer en generell plikt til å undersøke ektheten av dokumenter mottatt fra utsteder. Utgangspunktet er at tilrettelegger kan basere seg på en tillitsbasert tilnærming, hvor man legger til grunn at dokumentasjon og opplysninger er ekte og riktige. I avsnitt 68 oppsummerte Høyesterett tilretteleggers plikter slik:

«Tilrettelegger må i utgangspunktet kunne stole på ektheten av dokumentasjonen og sannferdigheten av opplysningene som mottas fra utsteder. Dersom det foreligger spesielle eller konkrete omstendigheter som gir grunn til å mistenke at dokumentasjonen er uekte eller at opplysningene er bevisst uriktige, må tilrettelegger foreta særlige undersøkelser. At det dreier seg om et obligasjonslån med høy kredittrisiko eller sentrale dokumenter som det er enkelt å kontrollere ektheten av, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å utløse en slik undersøkelsesplikt.»

Vidar Løhre, advokat og partner i Arntzen Grette og leder av vår debt capital markets-gruppe, var oppnevnt som ekspertvitne i saken, og i sin vurdering legger Høyesterett uttrykkelig til grunn de beskrivelser og vurderinger av bransjepraksis som vår partner Vidar Løhre ga i sin skriftlige forklaring til Høyesterett:

"Det norske obligasjonsmarkedet bygger på en tillitsbasert tilnærming hvor det legges stor vekt på utstederens egne bekreftelser og inneståelser. Det er ikke praksis for alminnelig ekthetskontroll i det norske obligasjonsmarkedet. Tvert imot er det en klar og entydig praksis for at de involverte baserer seg på at dokumentene som et utgangspunkt er ekte."

Høyesterett uttalte at slik saken var opplyst, «kan jeg heller ikke se at det er grunnlag for å betvile hans beskrivelse av bransjepraksis.» Videre presiserte Høyesterett at de sluttet seg til «advokat Løhres omtale av de reelle hensynene som ligger til grunn for en slik praksis, og legger også vekt på hans avsluttende uttalelse om at praksis ikke har bidratt til «generell ubalanse i markedet».

Dommen bekrefter videre at høy kredittrisiko, sentral dokumentasjon eller det forhold at dokumenter isolert sett er enkle å kontrollere, ikke i seg selv utløser en undersøkelsesplikt. Først når det foreligger konkrete forhold som indikerer mulige misligheter, må tilrettelegger foreta særskilte undersøkelser.

Et annet spørsmål gjaldt betydningen av ansvarsfraskrivelsene («disclaimers») i investorpresentasjonene, blant annet om at informasjonen ikke har «genomgått någon oberoende verifiering». Lagmannsretten tok utgangspunkt i at det etter gjeldende rett ikke forelå noen alminnelig plikt til å foreta ekthetskontroller, og la videre til grunn at ansvarsfraskrivelsene underbygget at investorene heller ikke i dette prosjektet hadde grunn til å forvente at dokumentenes ekthet var særskilt undersøkt. Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens uttalelse, og presiserte at ansvarsfraskrivelsene lå innenfor kravet til god forretningsskikk:

«Det dreide seg derfor ikke om ansvarsfraskrivelser i strid med preseptorisk lovgivning, men om opplysninger om hvilke kontrollhandlinger som ikke kunne forventes ut over de sedvanlige.»

Ansvarsfraskrivelsene bekreftet dermed kun det alminnelige utgangspunktet om at ekthetskontroller utover det sedvanlige ikke kunne forventes – et utgangspunkt som Høyesterett sluttet seg til.

Selv om saken gjaldt obligasjonslån, kan Høyesteretts prinsipielle uttalelser også få betydning for andre transaksjonstyper, herunder banklån, private lending-strukturer og egenkapitaltransaksjoner. Dommen gir dermed viktig veiledning for profesjonsansvaret til finansielle mellommenn på tvers av kapitalmarkedet og muligens også lånemarkedet i bred forstand.